Thread Drawings
Anne Bjørn i Officinet 17.9.-10.10.2021
By Ida Schyum, art historian / curator
In her exhibition Thread Drawings, Anne Bjørn has pared weaving to its core, revealing the individual threads in magnified squiggles. These loosely-woven threads hang on Officinet’s walls in irregular expanses, like deconstructed paintings, quite literally pulling apart the components of a canvas. Not that the pieces are a critique of painting or of weaving, but they project an intention to bring out something deeper, something singular. By refining the textile into a concentration of the thread in motion, the work is highlighting itself as performative action. The sequence of the threads through and over one another fixes a moment of metamorphosis, illustrating how textile is constructed – a dynamic movement demonstrating that the material is in a state of becoming, and is never permanently fixed in its form. In causing us to perceive the material as more than a static existence, the works allow us to appreciate its compelling nature. Between the state of being material and that of being almost decomposed, an unresolved and mutable sensation emerges and releases the constructions from being pure representation to being an encounter with the materiality of the thread.
In Officinet, the constructed expanses are hung in layers that, when lit, generate a complex pattern of shadow. The works are like portals controlling which rays of light pass through onto the wall behind. The shadows thus create both buoyancy and depth as essential substance of the pieces – despite their less tangible nature, the shadows must nonetheless be seen as an actual material component of the palette. The light, from which the shadow is shaped, is consequently an integrated part of the work and is crucial to Anne Bjørn’s method. Working with light is a courageous surrender of control, given that the inflow of light in dissimilar exhibition spaces will affect the final manifestation of the pieces and render them diversely variable. In contrast to the variable light, Anne Bjørn installs permanent shadows in the almost transparent laser-cut materials that hang with the weavings. The laser-cut patterns reiterate the outlines of woven threads, and thus Bjørn replicates the immaterial form of shadow in a more solid medium.
A large installation hanging in the centre of Officinet gathers the exhibited pieces into a totality. Thread-surfaces float in layers, between which a new intangible space forms. The invisible space between the threads strikes us as an energy and a manifestation that we are unable to put in a pictorial box. Instead, we see air, which appears elevated within the framework of the pieces. The gaps thus become a spiritual mystery beyond our rational parameters, and we have to put everything we know on hold and simply abandon ourselves to the experience. And it is precisely by virtue of moving away from classic tapestry and its endeavours to form images that Anne Bjørn has achieved this spirituality amid the life of the threads.
Evocations
By Johan Zimsen Kristiansen, History of Art, MA
In a series of new and open-weave works, the Danish artist Anne Bjørn (born 1954) calculates with a luminous effect, which transforms the textile from definite handmade craft to ambiguous space. By letting the tapestries cast a shadow, by doubling, reflecting, distorting and repeating in connection with mounting and hanging the works, it becomes more a question of an actual evocation of the textile and the many different views contained in an image than a traditional artistic practise.
This point manifests itself by relating Anne Bjørn’s large layered tapestry Transparent Landscape, 2015, with her series of edited black and white photographs from Sardinia, 2012. In order to accentuate the displacements that the memory may bring about, parts of the motives have been coloured yellow – plastered walls and facades, details of buildings and old men in conversation are seen through several layers and in a new light which change, transform and invent. The gap between then and now, a span in time, creates an effective photographic depth of field, which Bjørn transfers with such ease to her textile works.
Precisely because the shadow plays an important part in Anne Bjørn’s evocation of the tapestry, it is fair to talk of an immaterial form of weaving in her later works. As with the underlying black and white recording of the photography, the textile shadow appears on the wall like an echo, a basis. Here the weave – perhaps some of the most tangible or textual and sensuous – transposes into pure dissolution, passes into nothing. The question is no longer what “I” think, or what “I” experience in front of the tapestry. With Bjørn it is more a question of discovering and making room for the basis of the textile itself (or the photographic image).[i] Thereby, she sets free the open weave, which with its shadow changes from reflexion and the philosophical, theoretical and linguistic experiences into a state in which the weave reveals its own unguarded essence.
This way Anne Bjørn’s work with the light, painted paper yarn also in the large Transparent Landscape becomes the evocation of a weave from before it was known to anyone, from before anyone was aware of the weave. Bjørn’s command of textile techniques and patterns and her sense of the properties of the materials shows, also with the memory as a fellow player, in quite a concrete manner the tapestry in its purest and clearest form.
[i] Descombes, Vincent: Réponse à Jean-Luc Petit, p. 157-158 (from L’expérience vécue est-elle une fiction including quotation by Wittgenstein). In: Études Ricoeuriennes / Ricoeur Studies. Vol. 5, No. 1 (2014).
Anne Bjørn: Photographs from Greenland
By Randi Nygaard Lium, 1. curator, The Museums in Sør-Tøndelag, Norway
Since 2007 Anne Bjørn has taught at the Art School in Nuuk at various periods. Next to the school lies Brættet, the market, where the area’s fishermen sell the day’s catch. Here we find seals, cod and herring. Bjørn has let herself be inspired by the goods, that lie for sale, and has focused on the seals’ colours, contrasts and fur. The ocean’s animals lying with their stomachs sliced open and entrails falling out are at one and the same time both repulsive and fascinating. In a way, it feels like a kind of “horror” aesthetics, which simultaneously documents the richness of the fjords in Greenland.
For an itinerant artist like Anne Bjørn, this area has proven a great source of inspiration. What makes the strongest impression are the cut up stomachs with intestines falling out – and the contrast between the fresh blood from the dead seals and the physicality and colours in the visual expression. This provides a fervour. In this surprising brutality, new images arise. We are confronted with something well known but as yet unseen. The photographs provide knowledge, and at the same time, function as independent artistic expressions. With her clear vision and keen eye for contrasts, Anne Bjørn has found the strong motifs. Photographs of the fish skin’s sensuous surface reflect an artist’s joy in the material. She seeks the structure in the dead. Through photography, the sea’s lost life is recreated.
The urbane white
A textile artist has great knowledge of materials. Mastery of the craft provides a security and a steady course. In Greenland, Anne Bjørn is confronted with other modes of existence. She thrives there and is inspired. Not only because she is comfortable with teaching but also because of a need for “the Arctic” in her own work. The physical proximity to the environment stimulates a wish for creation with the tough reality as a contrast to homely Denmark. Interestingly, the journeys to Nuuk have renewed her art. Now the motifs have a different orientation towards tougher conditions of life and the geography of the wilderness. Perhaps an Arctic picture has been on her mind for a long time both as a longing and a motivating power. I sense that in her examination of various materials, the raw, fish-industrial white, meaning something touched by human hands and work, she seeks – a work far away from the pure and virginal white.
Anne Bjørn has followed her own path and holds a distinct place among textile colleagues in Denmark. Yet, at the same time, the relation to the Danish tradition is visible. This classic dimension, which I consider a distinctive Danish feature, in her case also constitutes a point of departure for experiments with materials and texture. Different fibre materials and threads are combined with plaster and steel wire. Structures and shades of white play against each other leaving a somewhat tough and urbane expression in the eyes of the beholder. Bjørn does not seek “the white cube” or white snow. More the “dirty/used” white after the fishermen have gutted the fish, or boxes and trash have created a grey/white atmosphere in the backyard. She creates a white physicality that I relate to industry and labour – something, that has been touched by human hand.
Facts
Anne Bjørn (b. 1954) was educated as a weaver at the Kolding School of Design from 1973-1975 and trained under the weavers Annette Holdensen, Jette Nevers and Bodil Bødker-Næss from 1969-1973. She made her debut at the Easter Exhibition in Århus Kunstbygning in 1974 and for the next five years participated on a number of occasions at the juried exhibitions in Copenhagen, both at Charlottenborg Spring Festival at the Royal Danish Academy of Fine Arts and at the Autumn Festival in Den Frie Udstillingsbygning. She is represented with textile works in a number of public institutions and has made decorations for, among others, The Danish National Broadcasting Service’s office in Fyn, Odense Katedralskole and Vingstedcenteret, Bredsted. She is a member of the group Danish Gobelin Art. Besides this, Anne Bjørn has displayed her works in Greenland with a solo exhibition in Katuaq – Greenland’s Culture House in Nuuk in 2009.
In her weaving, Anne Bjørn has gone from classic tapestry to today’s light and transparent tapestries in various materials associated with the Nordic winter and light. With a sovereign knowledge of materials and being highly skilled in techniques, she continues to seek new original expressions in weaving.
From the danish newspaper Kristeligt Dagblad
In a series of ten articles the Danish daily paper Kristeligt Dagblad brings into focus recent ecclesiastical textiles which in different ways take us by surprise and stand out. The articles are written by art historian Johan Zimsen Kristiansen, who among other things have been attached to the Centre University of Copenhagen, Denmark, and who has worked with modern textile related Danish art and with the weaving tradition of the Navajo Indians in the USA. This is the second article in the series published 15.01.2015:
The Light of Nature and Culture
Virtuosity is perhaps the term that best describes the two white tapestries Nature-Culture by Danish artist and weaver Anne Bjørn. In January, the two tapestries were hung in the late Medieval and very bright Church of Our Lady in the city centre of Assens, Denmark, and which in time are intended to become a permanent part of the church interior. Both tapestries were originally created for Dansk Gobelinkunst’s exhibitions in 2009, and although not intended specifically for church purposes, they nevertheless have established themselves in the high-ceilinged and lime washed church in Assens in the most surprising and beautiful manner. ”In their own material way both works add a contemporaneity to the church which may ease off on the official dogmatics”, Anne Bjørn explains and continues: “That way the tapestries relate to the surroundings of the church in our present time and not necessarily to a fixed tradition. They prevent the church from becoming a museum”.
The tapestries, each measuring 180 x 190 cm, are made of paper yarn on a plaster cast. To Anne Bjørn, the extremely light and transparent textiles were a welcome opportunity to break away and leave the occasionally rather heavy and traditional weaves which are typically associated with tapestries. ”It was a case of either abandoning my loom altogether and concentrate on visual art instead or rethink the entire textile process which can be very slow and time consuming”, says Anne Bjørn. The result was Nature-Culture, which received an award the same year from the Danish Arts Foundation, and which has made Anne Bjørn hold on to the textile dimension in her work.
In the Church of Our Lady in Assens, the tapestries hang facing one another like two transparent membranes. They form a special space. With a high degree of texture they reach out into the church and interact in a rarely seen delicate manner with the light that falls through the high windows. Even on a sunny winter’s day both tapestries catch the light, and even if you only sit in the church a little while, you can see and sense the movements of the light and the passing of day. It is the world outside being let into the church and brushing against the light textiles. And precisely that quality is Anne Bjørn fond of. ”I like that the tapestries change their form depending on the light and the time of year”, she says. ”Perhaps they become more dense, perhaps more open in different kinds of wind an weather. It gives the tapestries a life of their own which cannot be controlled”.
Together with a large cross by the Danish sculptor Carl Henning Aarsø, who like Anne Bjørn lives in the western part of the island of Funen, the tapestries in the Church of Our Lady in Assens bring Christianity and the content of Christian faith into play with our present time. While one tapestry is without words and completely abstract in the way the thread is worked, the other allows letters to form and be seen. Like almost shimmering visions of ”something”, and here out of a culture and of bits of a content the congregation and other visitors to the church can piece together a creation or a beginning in nature and culture. A transformation from the silent and wordless to a message which the church in its own way leaves room for.
Anne Bjørn i Officinet 17.9.-10.10.2021
I udstillingen Thread Drawings har Anne Bjørn skåret vævningen ind til benet, så tråden står tilbage i forstørrede skriblerier. De løst sammenvævede tråde hænger på Officinets vægge i irregulære flader som dekonstruerede malerier og trækker bogstaveligt talt dét, som et lærred består af, fra hinanden. Ikke at værkerne er en kritik af maleriet eller af vævning, men de fremviser en intention om at få noget dybere og andet frem. Nedkogningen af tekstilet til trådens bevægelse peger på sig selv som en performativ handling. Trådenes løb gennem og over hinanden illustrerer som en fikseret metamorfose, hvordan man konstruerer tekstil. En dynamisk bevægelse der beviser, at stoffet er tilblivende og aldrig evigt i sin form. Ved at værkerne får os til at erkende stoffet som mere end en statisk væren, indser vi dets magtfulde karakter. Mellem at være stof og nærmest være opløst afsløres en uforløst, muterbar fornemmelse, der befrier konstruktionerne fra blot at være repræsentation og bliver i stedet et sanseligt møde med materialet.
I Officinet er de konstruerede flader hængt op i lag, hvilket belyst resulterer i et kompliceret skyggemønster. Som portaler styrer værkerne hvilke lysstråler, der kan trænge igennem på væggen bagved. Skyggerne skaber således både lethed og dybde i værkerne som et væsentligt medie, og må, på trods af skyggers mindre håndgribelige karakter, stadig ses som et reelt materiale at arbejde med. Lyset, som skyggen dannes af, er følgelig en integreret del af værket og altafgørende for Bjørns praksis. Arbejdet med lys er en modig magtafgivelse, da lysindfaldet i de skiftende udstillingsrum påvirker værkernes endelige udtryk og gør dem mangfoldigt foranderlige. I kontrast til det foranderlige lys fastholder Bjørn permanente skygger i de næsten transparente laserskårne stoffer, som hænger sammen med vævningerne. De laserskårne mønstre gengiver omrids af vævede tråde, og dermed gentager Bjørn skyggens immaterielle form i et mere massivt medie.
Midt i Officinet hænger en større installation, der binder udstillingen sammen. Trådflader svæver i lag, hvorimellem et nyt uhåndgribeligt rum bliver skabt. Det usynlige rum imellem trådene slår os som en kraft og en fremtrædelse, vi ikke er i stand til at sætte i en billedlig kasse. Vi ser i stedet blot luften, som med værkernes indramning fremstår ophøjet. Mellemrummene bliver således et åndeligt mysterie udenfor vores forståelsesramme, og vi må sætte alt vi ved på hold og blot lade os hengive dertil. Netop i kraft af at have bevæget sig væk fra den klassiske billedvævning og dens bestræbelse på billeddannelse, har Bjørn opnået denne åndelighed mellem trådenes gang.
– cand.mag i kunsthistorie og kurator Ida Schyum
Anne Bjørn er en dansk billedkunstner, som udfordrer det traditionelle billede- og gobelinvæveri. Bjørn har senest udstillet i udlandet på GalleryGallery (JP), 15th International Triennial of Tapestry (PL), The Herimitage Museum (RU), Nagoya University of Arts (JP), Nordens Hus (IS), Kunstpavillon München (DE), Sogn og Fjordane Kunstmuseum (NO) og Galeri M (DE), samt i Danmark på Vendsyssel Kunstmuseum, Himmerland Kunstmuseum, Rundetårn, Trapholt, Johannes Larsen Museet, Kunstpakhuset Ikast, og Kunsten. Hun skal udstille på Shanghai Arts and Crafts Museum (CN) i 2022 og har modtaget en række legater – bl.a. Anna E. Munch’s Legat, Anne Marie Telmányi født Carl-Nielsen Legat, arbejdslegater og projektstøtte fra Statens Kunstfond og er blevet præmieret af Statens Kunstfond i 2009 samt præmieret på 15th International Triennial of Tapestry 2016. Hendes værker er erhvervet af bl.a. Statens Kunstfond, Nagoya University of Arts (JP), Fyns Kunstfond og SAK’s Museumsfond.
[i] Descombes, Vincent: Réponse à Jean-Luc Petit, p. 157-158 (afsnittet L’expérience vécue est-elle une fiction inkl. citat af Wittgenstein). In: Études Ricoeuriennes / Ricoeur Studies. Vol. 5, No. 1 (2014).
Fremkaldelser
Johan Zimsen Kristiansen, kunsthistoriker mag. art
I en række nye, åbne vævninger arbejder den danske billedkunstner Anne Bjørn (f. 1954) bevidst med en lysvirkning, som omdanner tekstilet fra sikkert håndværk til flertydigt rum. Ved at lade tæpperne kaste skygge, ved at fordoble, spejle, forvrænge og gentage i arbejdet med ophængningen og monteringen, er der mere tale om en egentlig fremkaldelse af tekstilet og de mange synsmåder, et billede indeholder, end en traditionel, kunstnerisk praksis.
Denne pointe kommer blandt andet til udtryk, hvis man sammenholder det store lagdelte tæppe Transparent Landscape fra 2015 med Anne Bjørns egen serie af bearbejdede sort-hvid fotografier fra Sardinien fra 2012. For at markere den forskydning, som hukommelsen kan afstedkomme, er dele af motiverne farvet gule – pudsede mure og facader, bygningsdetaljer og gamle mænd i samtale bliver set gennem flere lag og i et nyt lys, der forandrer, omdanner og digter. Kløften mellem dengang og nu, et tidsligt spænd, skaber her en virkningsfuld fotografisk dybde, som Bjørn ubesværet overfører til sine tekstile arbejder.
Netop fordi skyggen spiller en vigtig rolle i Anne Bjørns fremkaldelse af tæppet, kan man også med god grund tale om en immateriel vævning i hendes senere arbejder. Ligesom fotografiets bagvedliggende sort-hvide registrering kommer også den tekstile skygge til syne på væggen som et ekko, et fundament – vævningen, noget af det måske mest håndgribelig eller stoflige og sanselige, udmønter sig her i ren opløsning, i ingenting. Spørgsmålet er ikke længere, hvad ”jeg” tænker, eller hvad ”jeg” oplever foran vævningen. Der er hos Bjørn snarere tale om at opdage og give plads til selve det tekstiles (eller det fotografiske billedes) grundlag.[i] Derved frigør hun den åbne vævning, som med sin skygge overgår fra refleksionen og de filosofisk-teoretisk-sproglige oplevelser til ufiltreret at give sit eget væsen til kende.
Anne Bjørns arbejde med de lette, bemalede papirtråde, også i det store Transparent Landscape, bliver på denne måde til fremkaldelsen af en vævning fra før den kom til nogens kendskab, fra før nogen blev sig vævningen bevidst. Bjørns beherskelse af de tekstile teknikker og bindinger og hendes sans for materialernes egenskaber fremviser, også med erindringen som medspiller, i praksis og helt konkret tæppet i sin reneste, klareste form.
[i] Descombes, Vincent: Réponse à Jean-Luc Petit, p. 157-158 (afsnittet L’expérience vécue est-elle une fiction inkl. citat af Wittgenstein). In: Études Ricoeuriennes / Ricoeur Studies. Vol. 5, No. 1 (2014).
Anne Bjørn: FOTOGRAFIER FRA GRØNLAND
Randi Nygaard Lium, Førstekonservator ved Museene i Sør-Trøndelag
Anne Bjørn fra har siden 2004 i perioder undervist på kunstskolen i Nuuk. Ved siden av skolen ligger «Brættet» der fiskerne i området selger dagens fangst. Der finner vi hvalrosser, sel, torsk og sild. Hun har latt seg inspirere av varene som ligger for salg med fokus på blant annet på hvalrossers farger, kontraster og skinn. Havets dyr som ligger med oppskåret buk og innvollene ute, er både frastøtende og tiltrekkende. På en måte oppleves det som en «horror» estetikk som samtidig dokumenter fjordenes rikdom utenfor Grønland. For en oppsøkende kunstner som Anne Bjørn har det vært nærliggende å hente inspirasjon her. Det som gjør sterkest inntrykk, er de oppskårne magene med tarmene som velter ut. Og kontrasten s mellom det friske blodet til døde hvalrossene og stoffligheten og koloritten i det visuelle. Det gir glød. I denne overraskende voldsomheten oppstår det nye bilder. Vi konfronteres med noe som er kjent, men som vi ikke har sett. Fotografiene formidler kunnskap samtidig med at de fungerer som selvstendige kunstneriske uttrykk. Anne Bjørns skjerpede blikk og sans for kontraster har funnet de sterke motivene. Foto av fiskeskinnets sanselige overflate, avspeiler en kunstners begeistrings for det stofflige. Hun søker strukturen i det døde. Med foto gjenskapes de tapte liv i havet.
Det urbane hvite
En tekstilkunstner har stor kunnskap om materialer. Beherskelse av håndverk gir trygghet og en stø kurs. På Grønland konfronteres Anne Bjørn med annerledes eksistensforhold. Hun trives der og blir inspirert. Ikke bare i undervisningssituasjon finner hun seg vel til rette, men har også selv et behov for det arktiske i sitt eget kunstneriske arbeid. Nærværenhet stimulerer skapertrangen, ikke minst fordi denne barske virkeligheten er en kontrast til det hjemlige Danmark. Det er spennende å se at turene til Nuuk har beveget hennes kunst. Motivene har nå en annerledes orientering mot barskere livsbetingelser og villmarkens geografi. Kanskje har et arktisk bilde sittet på netthinnen lenge, både som en lengsel og en drivkraft. Jeg fornemmer at i utforskningen av ulike materialer søkes det rå, fiskeindustrielle hvite, dvs. noe som er berørt av menneskers hender og arbeid. Et virke vekk fra hvithetens rene jomfruelighet.
Anne Bjørn har gått sine egne veier og har sin egen markante plass blant tekstilkollegene i Danmark. Samtidig ses båndet til den danske tradisjon. Den klassiske dimensjon i tekstilet som jeg oppfatter som et dansk særpreg, danner også hos henne et utgangspunkt for materiale – og tekstureksperimentene. Ulike fibermaterialer og tråder kombineres med gips og ståltrådnetting. Strukturer og valører i den hvite fargen spiller mot hverandre, og gir et noe røft og urbant uttrykk. Hun søker ikke «the white cube» eller den hvite snø. Heller det «skitne /brukte» hvite etter at fiskerne har vært der og sløyet fisken, eller at kasser og avfall har skapt den gråhvite atmosfæren i bakgården. Hun skaper en hvit stofflighet som jeg forbinder med industri og arbeid – noe som har vært berørt av menneskehender.
Litt historikk
Anne Bjørn (f. 1954)er utdannet i vev ved Kolding Kunsthåndverkerskole i årene 1973-75, og har vært i verkstedspraktikk hos Annette Holdensen, Jette Nevers og Bodil Bødker-Næss fra 1969-73. Hun debuterte på Kunstnernes Påskeutstilling i Århus Kunstbygning i 1974, og deltok de etterfølgende fem år en rekke ganger på de sensurerte utstillingene i København, både på Charlottenborgs Forårsutstilling ved det Kongelige Danske Kunstakademi og på Kunstneres Efterårsutiitlling i Den Frie Utstillingsbygning. Hun er representert med tekstilarbeider i en rekke offentlige institusjoner og har utført utsmykninger til blant annet Danmarks Radio på Fyn, Odense Katedralskole og Amtborgermesterkontoret i Fyns Amt. Hun er medlem i den kunstnergruppen Dansk gobelinkunst som i 2012 skal ha utstilling på Sophienholm i Lyngby utenfor København. Hun har også vist sine arbeider på Grønland med en separatutstilling i Katuaq – Grønlands Kulturhus i Nuuk i (årstall?).
I sine vevearbeider har Anne Bjørn hatt en utvikling fra den klassiske gobelin til at hun i dag vever lyse transparente tepper i forskjellige materialer som gir assosiasjoner til nordisk vinter og lys. Med en suveren materialkunnskap og håndverksmessig kunnen søker hun videre mot nye originale uttrykk i veven.
Fra avisen Kristeligt Dagblad
Kristeligt Dagblad sætter med 10 artikler fokus på nyere kirketekstiler, som på forskellig vis overrasker eller skiller sig ud. Artiklerne skrives af mag.art. i kunsthistorie Johan Zimsen Kristiansen, der blandt andet har været tilknyttet Tekstilforsknings-instituttet på Københavns Universitet og har arbejdet med nyere tekstilrelateret dansk kunst og med vævetraditionen i navajoindianernes reservat i USA. Dette er den anden artikel i serien 15.01.2015:
Naturens og kulturens lys
Virtuose er måske den mest dækkende betegnelse for den danske billedkunstner og væver, Anne Bjørns to hvide vævninger med titlen Natur-Kultur, som blev hængt op i den senmiddelalderlige og meget lyse Vor Frue Kirke i Assens midtby i januar måned, og som på sigt gerne skulle blive en permanent del af kirkens inventar. Oprindelig blev begge vævninger til i forbindelse med Dansk Gobelinkunsts udstillinger i 2009, de er altså ikke vævet direkte til kirken, men i Assens har de på overraskende og smukkeste vis vundet indpas i det højloftede og hvidkalkede rum. ”Begge værker tilfører på deres egen sanselige måde kirken en samtidighed, som måske slækker lidt på dogmatikken”, forklarer Anne Bjørn og fortsætter: ”Vævningerne forholder sig på den måde til kirkens omgivelser i nutiden og ikke nødvendigvis til en nagelfast tradition. De sørger for, at kirken ikke bliver et museum”.
Tekstilerne, der hver måler 180 x 190 cm., er udført med papirgarn og gipsgrund. De særdeles luftige og transparente tekstiler var en kærkommen måde for Anne Bjørn at bryde op og forlade de indimellem ret tunge og traditionelle vævninger, som gobelinerne ellers typisk fremstår som. ”Enten skulle jeg gå helt fra væven og i stedet beskæftige mig med billedkunst, eller også skulle jeg gentænke hele den tekstile proces, som kan være meget langsommelig og tidskrævende”, siger Anne Bjørn. Resultatet blev så Natur-Kultur, der samme år blev præmieret af Statens Kunstfond, og som også efterfølgende har fået Anne Bjørn til at fastholde den tekstile dimension i sit arbejde.
I Vor Frue Kirke i Assens hænger vævningerne som to gennemsigtige membraner overfor hinanden. De danner et særligt rum. Med en høj grad af stoflighed griber de ud i kirken og spiller sjældent fint sammen med lyset, der falder ind af de stræbende vinduer. Selv på en vinterdag med høj sol fanger begge tæpper lyset, og sætter man sig i kirken i blot et kort stykke tid, kan man direkte se og fornemme lysets bevægelser og dagens gang. Det er verden udenfor, som lukkes ind i kirken og strejfer de lette tekstiler. Og netop den kvalitet er Anne Bjørn også selv glad for. ”Jeg kan godt lide, at gobelinerne ændrer form afhængig af lyset og årstiderne”, siger hun. ”Måske bliver de tættere, måske mere åbne, i forskellig slags vind og vejr. Det giver vævningerne et eget liv, som ikke kan styres”.
Sammen med blandt andet et stort kors af billedhuggeren Carl Henning Aarsø, der ligesom Anne Bjørn er lokalt bosiddende på Vestfyn, sætter vævningerne i kirken i Assens kristendommen og det kristne trosindhold i spil i forhold til samtiden. Mens det ene tæppe er ordløst og rent abstrakt i sit arbejde med tråden, lader det andet tæppe bogstaver opstå og komme til syne. Som næsten flimrende visioner af ”noget”, af en kultur og af brikkerne til et indhold, kan menigheden og løsere kirkegængere, de tilfældigt besøgende, her stykke oplevelsen af en tilblivelse eller opståen i natur og i kultur sammen. En forandring fra det ordløse til et budskab, som kirken på sin måde selv lægger rum til.